Hellemannen
Ingebret var sønn av Torgrim Olsen og Walborg Oline Bentsdatter. Han har stor etterslekt i dag, og flere bur fortsatt på Helle.
Ingebret gifta seg 26. juli 1865 med Ingeborg Gurine Karlsdatter. Hun var født 4. desember 1835 i Bølihaven på Lindtveit. Foreldrene var Maren Tellefsdatter og Karl Olsen. Ingebret blei enkemann sommeren 1912. Ingeborg Gurine var tippoldebarn av Gunhild Karlsdatter, som var blant de drepte i Anne og Alet-saken.
I minneordet til Ingebret som du kan lese nedenfor; står det at han og Ingeborg hadde seks barn. Tre levde da foreldrene døde i 1912 og 1924.
- Thorgrim Ingebretsen, født 16. september 1864. Død 6. september 1866.
- Karl Ingebretsen, født 3. mai 1867. Død 14. august 1911.
- Vilhelm Ingebretsen, født 10. september 1870. Død 28. desember 1933. Gift med Oline Aslaksdatter Gjennestad.
- Theodor Ingebretsen, født 1. juni 1873. Død 27. juli 1944. Gift med Anne Bergitte Olivia Berntsdatter.
- Marie Torgrimsen, født 12. juli 1878. Død 13. februar 1949. Gift med Peder Eriksen. Se bilde av Marie med Nersten kvinneforening. Maries tipptippoldemor var Gunhild Karlsdatter, som var blant de drepte i Anne og Alet-saken.
- Maren Ingebretsdatter, født 18. juni 1876. Død 1. juni 1877.
Lenker til kirkebøker og folketellinger på Digitalarkivet:
- Ingebret, døpt i Øyestad kirke 22. august 1841
- Ingebret og Ingeborg Gurine, gift i Øyestad kirke 26. juni 1865
- Ingebret døde 1. juni 1924, gravlagt 7. juni og jordfesta 6. juli ved Øyestad kirke
- Ingeborg Gurine, døpt 20. desember 1835 i Øyestad kirke.
- Ingeborg Gurine døde 5. juli 1912, gravlagt ved Øyestad kirke 11. juli 1912
- Folketellingene i Øyestad 1865, 1875, 1891, 1900, 1910 og 1920.
Minneord på førstesida
Ingebret døde i 1924, og kort tid etter kom det minneord i avisa Tiden, på førstesida til og med. Denne avisa kan du lese på Nasjonalbibliotekets nettsider.
Teksten fra Tiden 17. juni 1924:
Natt til 1. juni døde en av Øyestads eldste og meget kjent mann, nemlig Ingbret Thorgrimsen Helle. Han var føtt, på Helle i Øyestad 5.8. 1841 blev således nær 83 år gammel, og var nu sistlevende av 9 søsken.
Opvokset i et arbeidshjem måtte han tidlig ut å tjene sitt brød og han valgte i en ung alder sjøen. Sjømann var han så i ca. 20 år, inntil 1875, da han sa sjølivet farvel og tok arbeide en del år som skibstømermann på Fevik; derefter var han tømmerfløter og formann her ved Nidelv i mange år, siden har han så arbeidet i lange tider ved Rykene tremassefabrikk, der også som tømmerfløter. Sine siste år som arbeidsmann nedla han så ved Helle båtbyggeri, hvor han sluttet 1919, 78 år gammel, så en kunde godt si, det var en lang arbeidsdag denne mann kunde se tilbake på.
Familien Thorgrimsen er nu en vidt forgrenet slekt, hvis efterkommere sikkert kan telles i flere hundre. Selv har Ingbret hatt 6 barn hvorav tre lever, 19 barnebarn og 7 barnebarnsbarn. Siden sin hustrus død for 12 år siden har han bodd hos sin datter og svigersønn Peder Eriksen som overtok Ingbrets lille velstelte og hyggelige eiendom, han har hos dem hatt det godt på sine gamle dage.
Hvad der serlig grad har sermerket denne familie og da først og fremst de elste, var deres altid gode og sprudlende humør, selv om de mangen gang når familien var stor, og det var hårdt å klare sig frem, da ja da! Kunde det jo også hende at motet falt, men da kan en med full grunn bruke de ord som blev skrevet om Terje Viken: De sturet en dag, ja i høi den to, så rystet de sorgen av. En sådan mann var også Ingbret Thorgrimsen som nu er vandret bort og det var altid en fornøielse å slå av en passiar med den gamle humørfyldte og interesserte mann, der som ordsproket sier var gammel av skinn, men ung i sind; ja ung i sind som få, da han like til det siste var åndsfrisk og intereserte sig for alt som rørte sig i livet.
Derfor når vi nu skal si ham farvel, er det med takk for hvad han var, og med håp om at der ikke bare i denne familie, men også vidt omkring vil vokse op ungdom som bevarer de egenskaper som hos denne mann. Da vil livet og de bekymringer som møter en være lettere å bære.
T.T.
[Fra førstesida til avisa Tiden, 17. juni 1924]