Siste år Einar Livolden var ordfører, var også samtidig med femtiårsmarkeringa for slutten av andre verdenskrig.

I Agderposten dagen etter kunne vi lese at det hadde vært 500 skoleelever fra Nedenes, Løddesøl og Rykene skoler tilstede både i og utenfor kirka denne høytidsdagen. Været var visst heller fuktig. Talen blei holdt inne i kirka, bare sjøle kransenedleggelsen skjedde ute ved minnebautaen. Seremonien varte totalt i en halvtimes tid, og blei avslutta nøyaktig klokka 12 med to minutters stillhet sammen med ringing i kirkeklokkene.

8. mai 1995 var denne talen holdt ved minnebautaen ved Øyestad kirke.

I dag den 8. mai markerer vi en milepæl i vår historie. Det er gått 50 år siden vi etter mer enn 5 års okkupasjon og frihetskamp igjen kunne heise det norske flagg i et fritt Norge.

I 1939 da den store ufred startet ute i Europa trodde vi vel alle at dette ikke skulle ramme oss. Vi hadde levd i fred og frihet i lang tid, og var vel å betegne som Europas rolige hjørne.

Det kom som et sjokk på oss alle, da vi den 9. april 1940 opplevde at fiendtlige styrker stod på norsk jord. Freden var gått tapt og vår frihet var kommet i den ytterste fare. Vi var dratt med i stormaktenes kyniske spill om makt og posisjon. Det var en ulik kamp som oppstod. Et lite land og nasjon mot den gang verdens sterkeste krigsmakt.

Men selv om kampen var ulik, så var det noe som okkupasjonsmakten ikke klarte å knekke; Vår vilje, vårt brennende ønske og tro på at vi igjen skulle oppleve å se Norge som et fritt og selvstendig land, som ikke var prisgitt et fremmed lands styresett og bestemmelser.

Folket samlet seg bak vår konge og regjering, i de væpnede styrker, i hæren – marinen – flyvåpenet – i motstandsbevegelsen her heime og sist men ikke minst til innsats i den store frie norske handelsflåte. I mer enn 5 år varte denne frihetskamp. En kamp som i omfang og styrke verden aldri tidligere hadde opplevd maken til.

Den 8. mai 1945, da dette ragnarokk endelig var over, var det en spontan glede over det ganske land. Folket jublet over en gjenvunnet fred og frihet.

De av oss som opplevde disse maidager i 1945 minnes disse på en helt spesiell måte.

Om ettermiddagen og kvelden den 7. mai, da de første meldinger kom om at krigen var slutt, freden var et faktum, strømmet folk ut på veier og gater.

Alle fikk del i den nyhet som folket hadde ventet på. Krigen var slutt – Freden var et faktum. Alle gratulerte hverandre, kjente som ukjente, det var skjedd noe stort, noe stort og positivt som angikk hele folket.

Fremmede mennesker tok impulsivt kontakt med hverandre med omfavnelser og gratulasjoner, med gråt, smil og latter. Vi var samlet i et fellesskap og fellesskapet var freden og friheten, vi var igjen herre i eget hus.

Det er i dag 50 år siden dette skjedde, dagen blir feiret og markert over det ganske land. Men i det gledesrus som gikk over landet og verden forøvrig var det et skår i gleden.

I mange hjem var det bitter sorg og savn over at en av deres kjære var borte. En god mann og far, en kjær sønn og bror, familiemedlemmer eller venner var borte. De ble der ute, de hadde falt på sin post i denne lange og bitre frihetskamp.

Vi vil her i sammen hedre og minnes de som gav sitt liv for Norges frihet i de lange og tunge krigsår 1940-45.

Tilsammen er nær 11000 nordmenn, menn – kvinner og barn, gått bort som en følge av krigshandlinger eller at dette var en vesentlig årsak til deres død. Vi vil her minnes dem alle. Vi vil spesielt minnes og hedre de menn fra Øyestad som falt, og som sitt navn inngravert her på denne minnebauta:

Kilden til talen over er Einars handskrevne notater, avfotografert 4/2-2023 hos dattera Sidsel Mona Livolden Holen.