Ole var født på Lindtveit 12. juli 1851. Søndag 3. august var det kun en dåp i Øyestad kirke, altså Ole. Foreldrene var Peder Olsen og Guri Johannesdatter. Blant fadderene kan vi finne Karen og Knud, de var farens søsken. Knud blei seinere morfar til min oldefar Karl Livollen.
Ole og Peder er navn som fulgte flere av Oles forfedre.
Han hadde tre søsken;
- Anne Bergitte, født 1853.
- Johan Kristian, født 1. januar 1864, død 15. august 1935, gift med kusinas datter; Alvine og far til Julie (1910-2010) «Dronninga av Lindtveit».
- Inger Kirstine, født 1870.
Kona var Inger Bergitte Hansdatter, født 3. februar 1848 på Lindtveit. Foreldrene var Hans Jensen Bråten og Maren Petrine Terjesdatter. Les mer om Hans Jensen på ei anna side jeg har skrevet. Inger Bergitte og Ole gifta seg i Øyestad kirke lørdag 2. juli 1881.
Inger Bergitte hadde seks søsken.
De som levde opp var:
- Terje Daniel, født 1. april, død 9. mai 1897, gift 1890 med Valborg Olsdatter Båsland. Etter at Valborg blei enke, gifta hun seg i 1898 med naboen Gunerius Knudsen, som også nylig var blitt enkemann. Første kona til Gunerius, Ingeborg Knudsdatter var Ole Pedersens kusine.
Ole og Inger Bergitte fikk fem barn:
- Hanne Petrine født 24. august 1881, gift med Anund Knutsen Nesbu
- Gusta født 20. april 1883, gift med Salve Andreas Salvesen
- Hans født 4. april 1885,
- Petra født 27. mars 1887, gift i 1914 med Tellef Nilsen Gjennestad. De fikk flere barn, bl. a. Anne, Nils Olav og Astrid.
- Peder født 29. september 1890.
Høsten Inger Bergitte er 71 år, blir hun syk med lungebetennelse, 5. november 1919 dør hun. Hun blir gravlagt ved Øyestad kirkegård 11. november. Den kirkelige handlinga, det vil si jordfestinga, skjer først 7. desember.
Vi kan finne Ole Pedersen i alle de store folketellingene som finnes. 1865, 1875, 1891, 1900, 1910 og 1920. Inger Bergitte er i samme folketellingene utenom; 1865, 1875 og 1920.
Ole Pedersen 85 år
I forbindelse med Oles 85-årsdag, hadde Agderposten vært på besøk hos jubilanten. Fredagen 10. juli 1936, to dager før dagen kunne det leses om en åndsfrisk person. Teksten er så lik som mulig med originalen. Husk at journalisten har skrevet dette i 1936, med den rettskrivinga han var opplært og vant med.
Ole Pedersen skulle ikke oppleve neste år. Sjette desember 1936 er det slutt for denne iherdige personen fra Lindtveit i Øyestad. Hvem var Katrine og Dagny i USA?
Tekst fra Agderposten:
En kvikk 85-åring fra Øyestad forteller om samfundsutviklingen i hans tid.
Det er et eventyr slik som samfunds- og livsforholdene er blitt omskapt på alle områder. – Alt er blitt umåtelig meget lettere.
En prat med Ole Pedersen Lindtveit, gammel sjømann, gårdbruker, båtbygger og birøkter. Den gang det bare var fransk, hollandsk og dansk smør å få kjøpt i Arendal.
Sett med tidligere tiders syn på det norske jordbruket er det ubegripelig hvilke resultater vi har opnådd ved dyrkning av den norske jord.
Ole Pedersen Lindtveit i Øyestad fyller søndag 12. juli 85 år. Det er jo en meget høi alder, men det skal være visst at Pedersen bærer årene godt. Han er kvikk og rørig og så åndsfrisk og våken at det er en fornøielse å slå av en prat med ham. Da Agderposten ved et tilfelle traff ham forleden dag, benyttet vi leiligheten til å få en samtale med ham om forskjellig gammelt om den utvikling han har vært vidne til her i landet på forskjellige områder i løpet av de siste 65-70 år. Pedersen kom til sjøs i 18-20 års alderen og var sjømann endel år. Derefter begynte han med gårdsbruket på Lindtveit i Øyestad, hvor han blandt annet er blitt kjent som en meget interessert birøkter. Han er i det hele en mann som har gjennemlevet litt av hvert og prøvet livet på forskjellig vis. At han ikke har glemt seilskibstiden og sine unge år til sjøs framgår av den ytringen som han møter oss med, da vi hilser på ham.
– De mest interessante stykkene jeg leser, sier han, er når Agderposten kommer med ett og annet som gamle sjøfolk kan fortelle om sjømannslivet i gammel tid. Jeg er kjent med hvert at navn, både på de som eide skutene og de som førte dem, navnene på skutene og den ting.
Med Arendals- og Grimstadskutene
– Kan De selv fortelle litt om sjømannslivet?
– Ja, spør vekk, sier han kvikt.
– Kan De huske noen skuter De har fart med?
– Ja, for å nevne den siste jeg var ute med, det var «Hebe» av Grimstad, ført av en som het Torvik. Så var jeg med en som het «Europa» av Arendal, kaptein Johannesen, eier Hans Pettersen. – Den første reisen jeg gjorde var med en gammel hollender som hørte hjemme i Arendal og den forliste vi med. Vi var på vei til Amerika med en kållast da skuta sprang lekk utenfor Orkenøyene.
– Dere slapp fra det med livet allesammen?
– Ja, vi måtte sette skuta på land, ser De. Ellers husker jeg en annen Arendalsskute «Titania», tilhørende konsul Lund. – Men særlig godt husker jeg «St. Olav». Det var en av de gamle orlogsskutene hvor jeg gjorde tjeneste om bord i seks måneder. Det var bra om bord, vi hadde for så vidt gode dager, men det var menge som ikke trivdes der, for de fikk ikke nok søvn.
Lite søvn å få til orlogs i seilskutetiden.
– Hvordan kunde det ha sig?
– Vi måtte tørne ut klokka 4 holdt så på til klokka 9 om kvelden med tjenesten, men søvn blev det jo ikke før klokka 10, når rosignalet gikk. Av spisepauser hadde vi bare en time til middag og kortere spisepauser til andre mål. Vi fikk mat fire ganger om dagen. Det var som sagt ikke noe særlig arbeide det var mest å feie og spyle og pusse og holde rent og holde rigg og seil istand. Men det var strengt ombord. Så var vi ute på tokt da av og til. Kosten var god, ikke noe kniperi, ferskt kjøtt fikk vi uavlatelig. Vi lå jo meget ved land, og da kom det gjerne en hel okse om bord ad gangen. Vi var jo fire hundre manns besetning.
På de gamle seilskuter.
– Hvordan var det ombord på seilskutene i handelsmarinen?
– Det var bra med kosten, undtagen på en enkelt skute jeg var med, hvor det var elendig stell, men det vanlige var god mat. Vi fikk ferskt kjøtt når vi lå ved land, ellers var det jo meget erter, salt kjøtt og flesk, og så fikk vi lutefisk og søtsuppe og så var det kaffe, te og skibsbrød. Jeg seilte mest i trelastfarten på Østersjøen og var ti ganger i London. Men trelastfarten blev jeg lei av. Det var nokså ensformig. Hyrene dengang var vanligvis 40 kroner om måneden for matroser, 60 kroner for styrmenn, kokker og tømmermenn og hyren for første styrmann var vel oppe i 80 kroner. Jeg likte i grunnen ikke sjømannslivet. En var jo aldri fri og aldri var en i fred. Folk som er iland, vet ikke hvor godt de har det. Dere må sannelig minnes de gamle sjøfolkene, de har sannelig hengt i, sier Pedersen.
– Det var mange sjøfolk i Deres tid i Øyestad?
– Ja, en hel bråte, næsten hver eneste gutt skulde tilsjøs. Det var ikke stort annet å gjøre for guttene, så snart de hadde gått og lest. Og slik var det også med mig.
– Hvordan var skoleutdannelsen i den tid?
– Den var heller dårlig, men vi lærte å skrive og regne – iallfall litt. Det hadde svært meget å si hvadslags lærere en fikk. – Det var jo ikke så nøie med læreransettelsen den gang som nå, og det var heller ikke så nøie om en skofta skolen. Det blev ikke ført noen kontroll med det, så vidt jeg husker. Slik var det også i min tid på styrmannsskolen. Hadde vi ikke noen interesse av å møte frem og lære noe selv, var det skolen det samme. Men vi hade iallfall ikke omgangsskole.
Da det var sturtfiske av laks ved Rykene.
– Drev De meget med fiske i den tid?
– Ja, det gjorde vi. Og skal vi først snakke om fiske, synes jeg jeg måtet si noen ord om laksefisken. Jeg husker godt i guttedagene jeg var med og tok op laks i stølen på Kallevig-siden ved Rykene. Stølen blev aldri tømt om lørdagskvelden. Derfor var det mest alltid laks om søndags kvelden når det hadde gått to dager siden siste tømming. Ja, det var annerledes enn nå. Vi fikk optil 170 laks, men nå er det jo ikke enderledes enn en 5-6 stykker og det vi drog på Kallevig-siden var bare halvparten. De drog vel like møe i laksestølen på Bø-siden.
– Hvordan var prisen på laks den gangen.
– Den var så vidt jeg husker 2 kroner pr. kilo. Samme pris som på kjøtt. Vi guttunger syntes jo det var gildt å være med å slå i hjel laksen. Det blev gjerne gjort med et vedtre. Siden den tid synes jeg det har vært gjennemgående jevn nedgang i laksefisket. Hvad skylden kan være er ikke godt å si. Om det er fabrikkene, tør jeg ikke ha noen mening om, mange mener det jo. – Før i tiden hadde vi jo sagbrukene og derfra gikk det jo veldige masser med sagmugg ut i vannet, men det så ikke ut til at det skapte noen vanskeligheter for laksen. Men skal en regne på den fordelen en har med alle fabrikkene opover nu i forhold til sagbrukene den gang, så er det jo bedre at vi har fabrikkene, selv om det er blitt smått med laksefisket. Nu er det jo flere hundre mann i virksomhet, men den gang var det vel ikke mere enn tyve mann i arbeide ved sagbrukene på Rykene, og nu går jo driften rundt ved fabrikkene, mens sagbrukene måtte stoppe ut på høsten.
Levemåten var simpel. 28 kroner og et par halvstøvler i lønn.
– Hvordan syntes De folk klarte sig den gangen da?
– De klarte sig på et vis. – Kravene til livet var jo ikke så store, hverken når det gjalt mat eller klædedrakt. Levemåten var simpel. Det var grovt brød, smør og kaffe og mesteparten av året salt makrell anrettet på forskjellige måter. Men så hadde de jo en gris og så var det jo grøten da. Potetene var en meget viktig del av kosten, og så klarte folk sig med tretøfler, og klær var jo meget mere forsiktiger med enn nu. Det var fast takst, at tjenestepikene den gang hadde syv spesidaler om året, altså 28 kroner, og dertil et par halvstøvler. Det var en helt gjengs betaling rundt omkring for dyktige, voksne piker.
Levemåte og sundhetsforhold før.
– Var det mange som var underernært den gang?
– Nei, jeg synes de var like friske og arbeidsføre da som nu, jeg kan ikke si annet. Vi hadde det grove rugbrødet, og det tror jeg var et godt brød. Og så hadde vi flatbrød, og alle som hadde sitt lille bruk hadde jo melk og godt smør. Det var jo ikke tale om å selge neo av smøret den gang undtagen når det var overflod. Først skulde familien ha det den trengte. Det var jo ikke margarin den gang. I byen var det tre slags smør i handelen. Det var fransk smør, hollandsk smør i krukker og dunker og dansk smør i dunker. Ja, det er svære forandringer. Nu er det jo næsten ikke til å begripe at det den gang i butikken bare var fransk, hollandsk eller dansk smør å få kjøpt. Ikke var det norsk flesk heller og ikke var det norske egg. Det kom jo hundrevis av griseskrotter til Arendal fra Danmark i den tid og så en masse fra Amerika. Ja, når jeg tenker på slik det var den gang, så er det jo nesten ikke til å begripe slik som det er snudd opned på dette landet alene ved dyrkningen av den norske jorda. Det er helt eventyrlig. Ikke et menneske kunde tenkt sig muligheten av at Norge kunde bli selvforsynt med landmannsprodukter. Det var jo bare å kjøpe utenfra allverdens ting. Jeg husker der kom jakter fra Danmark fulle av grisunger hver vår, og så fikk de trelast med sig tilbake igjen. Grisungene kostet tyve kroner den gang.
Brennevin i pegelvis å kjøpe i hver butikk…
– De hadde vel også med sig brennevin dengangen?
– Det kan jeg ikke huske, – men brennevin var det jo nok av hvor det nu kom ifra. Ja drikken har tatt uhyre av. Bruk av fyll hang mere sammen med skikkene før. Her i Arendal kunde en gå inn i hver kolonialforetning og få drammer både pegelvis og pottevis. Det var slagsmål og fyll hvor en kom. Politiet var jo ikke slik organisert den gang som nu. Forholdene nu tåler jo ikke sammenligning med gamle dager i så måte. Jeg kommer gjerne til Arendal hver 14. dag nu, men jeg ser aldri en full mann. Det er jo akkurat som i København, sier Pedersen som den bereiste mann han er. Der så en jo heller ikke spor av fulle folk. Hvordan de drikker i Danmark vet jeg ikke, men det var likesom mere kultur der.
– De er jo gammel båtbygger?
– Ja, det har jeg drevet på med tredve år. Gigger, livbåter, sjekter og motorbåter, og så har jeg drevet på med bier.
– Ja, hvordan er det med betingelsene for biavlen?
– Før hadde vi mere naturlig eng, hvor det var hundrevis av blomsterarter som vi ikke nu har i den kunstige eng. Nu har vi jo bare kløver og timotei. Men det hjelper jo ikke hvis vi ikke får et godt lyngtrekk. Nei, forholdene lå bedre an før. Jeg har drevet med bier i femti år nu, men sant å si har det ikke vært meget fortjeneste av det undtagen i krigsårene.
Forskjellen i levemåte nu er som natt og dag i sammenligning med før.
– Hvordan synes De nu folk på bygdene har det i forhold til før?
– De har det meget bedre enn før, særlig de som bor slik at de lett kan bli av med sine produkter. Bilene har vært en mektig ophjelp. Ja, det har vært en uhyre forbedring siden de begynte. Levemåten er jo blitt så meget bedre at det næsten ikke er til å snakke om. Forskjellen er som natt og dag. Arbeidet er jo så kolossalt meget lettere enn den gang. Tenk på den lettelsen det er blitt ved bruk av maskiner i forhold til før. Både om våren og høsten. Det er som en kjøpmann sa forleden: Det er ikke rart at folk blir gamle nu til dags. Det er jo ikke slik slit som før.
Der var nok mange som blev gamle før i tiden også, sier Pedersen, og det er ikke det, folk har godt av å arbeide, men arbeide kan det jo allikevel bli nok av, selv om det ille blir så møe slit som før. Tenk bare på vårarbeidet før, plogen hadde vi jo, men vi hadde jo ikke slike harver som nu. Det måtte gjøres med håndredskap. Potetåkeren måtte en jo hyppe med hakke. Det greier en nu med hest og drillplog, og nu kan en jo så å si pløie potetene op igjen. Før måtte en jo hakke eller spa dem op. Ja, en har jo maskiner til all slags innhøstingsarbeide. Å nei, det er nok ikke det slitet som vi hadde før, sier Pedersen igjen. Jeg hadde på mit bruk tre kyr, og tenk bare hvad det vil si når en skal bære inn alt høiet som jeg gjorde. Det skulde tredve skippund til.
Enhver bonde sin flyvemaskin
Når jeg ser på samfundsutviklingen i det hele, så må jeg si det er uhyre store ting som er oppnådd. Selv om en ikke vandrer noe ut for å se hvordan andre har det, så er det lett å se det herhjemme. Ingen hadde i min barndom tenkt muligheten av at vi skulde gjennemleve en slik utvikling. Derfor må en si som min gamle avdøde onkel sa, en må tenke muligheten av alt og ikke stille sig vantro til noe. Om noen skulde profetert den gang, da jeg som gutt, om en slik teknisk utvikling, som vi har hatt, vilde han bare blitt til latter.
Tenk bare på det elektriske lyset og alle de hjelpemidler elektrisiteten har gitt oss og på telefonen. Og nu kan en jo endog se de en telefonerer med! Tenk på bilene og flyvemaskinene. Jeg tror at en vakker dag hender det at enhver bonde har sin egen flyvemaskin for å gjøre sig et erinde til byen. Det er jeg temmelig sikker på.
Forholdene er blitt mere utjevnet og der er medre forståelse mellem by og land.
– Er det ikke slik at fremgangen i grunnen er størst for bybefolkningen?
– Å, jeg tror ikke det. Jeg tror den i grunnen er kommet by og land til gode i temmelig stor utstrekning. Jeg kan si det på en annen måte, alting er likesom blitt mere utjevnet. Jeg kan huske hvordan en bondemann måtte stoppe op og ta hatten i neven, når en kjøpmann passerte på gaten, og hvordan var det ikke når folk fra bygdene kom til byen og snakket sitt bygdemål? Bøndene blev hermet efter og gjort grimaser efter. Den slags forekommer jo aldri nu. Vi er kommet langt i gjensidig forståelse. Det er langt bedre kontakt mellem bønder og byfolk og mellem land og by nu enn den gang. Jeg er jo ikke så godt kjent i byen, men sikkert er det at på landet er det en veldig fremgang også med bekvemmeligheter og renslighet i hjemmene.
Kvinnearbeidet er også uhyre lettet.
– Men kvinnearbeidet? Det er vel fremdeles temmelig slitsomt på bygdene?
– Ja, det er det nok, men det er store lettelser også for kvinnene på
bygdene. Tenk på alt det slitet kvinnene måtte ta med jordarbeidet før, og tenk bare på alt arbeidet med å holde klær istand til enhel familie. Tenk bare på alt det man får ferdig nu, både i form av tøier og klær. Nu er det jo bare å hive det som er utslitt. Før var det å bøte og lappe i det uendelige, tilslut hang jo klærne sammen bare av lapper. Nu har de jo maskiner både til å strikke og til å sy. Men rokken burde frem igjen for å få en del av de gode tøiene vi hadde før, sier Pedersen tilslutt.
— Det er sjelden å treffe en gammel mann som er så åndsfrisk og følger så våkent med som Pedersen Lindtveit gjør, men enda sjeldnere er det å treffe en 85 åring som er så ung i sinn og som har slik en ungdommelig tro på utviklingen og fremskrittet.
Vi gratulerer ham med 85 års dagen med ønske om at han må få helse til å følge med i utviklingen mange år fremover.
Mere enn de fleste har han en klar forståelse av at det er muligheter for en rik utvikling og at det kan skje store ting, hvis vi steller oss fornuftig her i landet.
———slutt for innlegget fra Agderposten 10. juli 1936——–
Fem år tidligere, da Ole Pedersen var 80 år, fikk han besøk av Agder Tidend. Les mer om denne avisa på Setesdalswiki. Avskrift ved Aslak.
80 år
80 aar. Gardbrukar og baatbyggjar Ole Pedersen Lindtveit i Øiestad fyller 80 aar sundag 12. juli. Aatti aar; – men spør um han er gamal? Aa langtifraa! Ole er ein av desse arbeidsglade slitarane som ikkje vert gamal fordi han vil vera ung. I sine unge aar tok han til som sjømann og dreiv det so langt som til styrmannseksamen; men hugen stod nok helst til jord og gardsbruk, og so gjorde han som so mange andre – han slepte rattet og greip plogstyret. Og det gjekk – ja det gjekk rektig godt. Sjømannen vart til ein flink gardbrukar som slo seg fram til ein velhalden mann, og dertil fostra han fram ein stor barneflokk. Men baatbyggjeriet um vintrane studde uppunder. Ved sida av dette dreiv han ogso biavl. Ikkje paa den vanlege maaten med 2-3 vanstelte kuber som eit «attpaaheng» til gardsbruket. Nei Ole la heile si interesse og ein stor part av sitt arbeid i bigarden – der det stod 20-30 velstelte kuber i rekke og rad. Løn fekk han ogso for strevet sitt. Blanke krunor drog bione hans inn. Under krigen vart det tusund paa tusund – kor mange veit eg ikkje. Men spør Ole um biavlen løner seg? Ole Lindtveit hev gjeve fraa seg gardsdrifti for fleire aar sidan. Det var no rimeleg det. Men bigarden driv han paa same maaten som fyrr. Der kann du finna han kvar einaste dag på denne tid – alltid interessera og i godt humør. Og gjenom aari er det mange som hev funne vegen til Ole Pedersen Lindtveits bigard for aa sjaa og læra. Fraa alle desse og fraa alle hans vener og kjenningar vil helsingane strøyma inn paa aattiaarsdagen. E. N.
Kuriositet
Som en kuriositet, fikk innlegget fra 1936, et positivt etterspill. 24. juli 1936 var det et lite innlegg om Jens Mikkelsen fra Tromøya. Han var født i 1849 og døde i 1939. I «Tromøyfolk gjennom tidene, bind 1» kan vi lese litt mer om han og slekta.
Kjekk 87 åring på Tromøy
Fra Tromøy skrives til oss:
Jeg så i Agderposten for en stund siden om en gammel kvikk 85 åring fra Øyestad. Men her i Skare krets på Tromøy har vi og en gammel veteran, Jens Mikkelsen. Han fyller idag, den 24. juli 87 år. Tross sin høie alder har han iår slått og høiet sin eiendom som er på ca 20 mål.
Han har en datter hjemme, og disse to har tross det dårlige høivær klart å få høiet velberget inni hus. Hr. Mikkelsen har i mange år vært medlem av herredstyret. Og forøvrig innehatt alle tillitshverv som en kommune kan gi. Mikkelsen har vært en helt igjennem rettlinjet mann i all sin ferd. Han har kanskje vondt for å følge eller rettere sagt forstå sig på kraftforavgiften og melkeavgiften. Han synes det blir for meget innhugg i bøndenes personlige frihet.
Vi ønsker at hr. Mikkelsen fremdeles i mange år må beholde sin ranke skikkelse og ferdes blandt os.
Jeg kan ikke undlate, hr. redaktør, å fortelle Dem at så fint som Mikkelsen slår er det en raritet å se nu til dags. Forøvrig er hans eiendom i den mest velstelte orden over alt.
Vi gratulerer hr. Mikkelsen med 87 års-dagen og ønsker alt godt for ham kommende dager.
g.h.
—————-slutt for innlegget fra Agderposten 24. juli 1936———