Nils Nersten (1882-1975) var en engasjert mann.  Les mer om han på Wikipedia.

Nils skreiv flere artikler i avisene, bl. a. med hovedoverskrifta «Trekk av Øyestads historie».

Her forteller han om folk i bygda og minner fra skolen i sitt hjerte; Nersten skole på 1890-tallet. Publisert i Agderposten 17. juni 1955.

Til Nersten skolekrets hørte i min barndom gårdene Klepp, Gjennestad med Bjørndalen, Ingeborgshage, Klinningskleiv og Høgda. Videre Væding med Fogdemyr, Lærstvet og det ganske store og tettbygde strandsted, helle. Lenger oppe Refsnes. I den tids Øyestad var det mange heimer innover skogene. Opprinnelig var de plasser under gårdene. I min barndom var de gått over til å bli små sjøleierbru, men flere var allerede dengang nedlagt, og i vår tid er der få igjen av dem mot tidligere dager. Av slike heimer hørte Rønningen (Gjennestadkjenna), Kringlemyr og Einerkjerr til Nersten skole. De ble senere flyttet over til Asdal krets på grunn av bedre vei.

Det var barnerike familier dengang, i Øyestad som andre steder, sjøl om der var stor dødelighetsprosent i forhold til nå var barnetallet stort ved Øyestads skoler. Og ikke minst i Nersten krets. Skolene var fra først av omgangsskoler, som ble holdt i private huser. Da skolen ble fast i Nersten krets ble det nåværende skolehus bygd av Aanon Urdalen, en plass under Tingstveit. Plassen er nedlagt for mange år siden. Skolehuset fikk sin plass etter drakamp mellom de interesserte husstander, og det var nok Gjennestads krav som avgjorde stedet.

Før jeg skildrer Nersten skole slik den var i min barndom, da jeg gikk på skolen 1889-1896, og med Mauritz Løge som lærer, vil jeg gjerne nevne litt om de mennesker som bodde omkring min barndomsheim, og som jeg vokset opp sammen med. Mot vest var det Nils og Siri Klepp. Nils var fra Heldal og Siri fra Askland i Mykland. De var førsteklasses mennesker begge to. Snille og godhjertede. Kristen Andersen Nersten, sønnesønn av den kjente lensmann og stortingsmann av samme navn, sa for å karakterisere Nils ærlighet: «Når Nils Klepp pløyer inn til ett byte (grense) pløyer han alltid ei plogfåre ifrå.»  På den andre Kleppgården bodde de to brødrene Olav og søsteren Karen. De var kommet fra Mykland. Samme snille og rettskafne mennesker her også. En tidligere eier av denne gård var også en Ola Klepp. Han var kommet fra Åseral, var stor kreaturhandler, og døde som en meget rik mann. Tradisjonen sier at han begynte å handle med en gjeitebukk. Mot Helle, men fremdeles på Klepp, bodde den fine og kloke Lars Persen Heia, og hans kone, den kvikke, hyggelige Tora. På lille Nersten bodde den raske og muntre fortelleren Ingebrekt Torgrimsen. Han var formann for en gjeng av tømmerfløtere i Nidelva i mange år. På Solbakken bodde broren, den snille og godslige, Terje Torgrimsen. Og rett nedenfor heimen min bodde den tredje av brødrene Torgrimsen, Olav. Han var likeså grei og hyggelige som sine andre brødre. En fjerde bror, Ole Mikael, bodde også på Helle. Men han minnes jeg ikke. Jeg kjente heller ikke Olaves som bodde i Strømmen. Derimot så jeg ikke sjelden den sjette broren Vilhelm, som bodde ved Grimstad. Olav Torgrimsen var gift med Maria Sørensen. Hun var datter av Peder Sørensen, som var dansk av fødsel, og var kommet med en jakt fra Danmark. Peder Sørensen var en tid omgangsskolelærer. Nå kirkesangeren i Øyestad enkelte ganger hadde forfall fungerte han i dennes sted. – En søster av brødrene Torgrimsen var gift med Aanon Paalsen, Helle. En annen søster var gift med Rolv Nersten.

Torgrimsenslekten er kommet fra Trontveit i Nissedal. Den er sermerkt ved ved visse framtredende egenskaper: Godt humør, stor arbeidskraft pålitelighet. Og, «de er greie å være gift med, de er greie i sitt ekteskap,» sier tradisjonen.

I Eikhaugkleiva bodde Anne Oline, som var enke etter Jens Væding og datter av Rolv Nersten. Hun var mor til tvillingbrødrene Jens Jensen, den senere herredskasserer, og broren Martin.

Du store verden hvor mange ganger jeg har vært i det huset som barn. Så hadde vi smeden Tellef Jakobsen som hentet hestelort fra postvegen om våren, og skaut blåkråker fra døra til smia. Blåkråker som han senere spiste. Og videre var det de berømte roere ved laksefisket, Aanon Paalsen, Kristian skomaker og Anton Jensen. Skomakerdynastiet Andersen fra Sverige, den fine og noble styrmann Anders Helle, skomaker Tobiassen, som var en slektning av Jåbæk, den mangfoldige Søren Juell og hans gamle mor madame Juell og mange flere. Det var et mylder den gange på Helle av snille, gode og strevsomme mennesker, og en vrimmel av barn. Mot øst hadde vi Nersten og Vædinggårdene og mot nord, gjennestad, med den sterkt religiøst interesserte Gunhild Hegning, som nærmeste nabo. Gunhild Hegning var enke etter omgangsskolelærer Hegning og bodde i ett lite hus som var som et drivhus vinter og sommer. Den lille stua og det tilstøtende kammers var fulle av vakre potteplanter. Hun fikk blomsteravleggere fra mange steder og hadde mer enn en alminnelig lykkelig hånd med blomster. Der var et slags religiøst sentrum Hos Gunhild Hegning. Der var ofte basarer og oppbyggelser. På økonomiske goder var Gunhild Hegning fattig som de fleste enslige i den tids Øyestad. Men naboenes godgjørenhet var så stor at hun levde et sorgfritt liv. Jeg var like til konfirmasjonsalderen ofte oppe hos henne og saget ved.

Gunhild Hegning var kvikk og munter og kunne tale med mennesker i alle aldre. Hun hadde ett godt minne og visste meget å fortelle fra gamle dager.

Like i nærheten av Gunhild Hegning bodde der en annen gammel fattig enke, Maia. Hun var et mer stillfarende slag enn Gunhild. Av den daværende fattigpleie fikk hun ull å spinne. Og ved siden herav sørget folks godgjørenhet for at hun ikke led noen nød.

Innenfor lå de egentlige Gjennestadgårder og i utkanten av disse igjen Bjørndalen, Ingeborgshage, Klinningskleiv og Høgda. Over alt greie, strevsomme mennesker.

Det var ett påfallende trekk ved en stor del av folket i Nersten krets i min barndom. De var enten selv innflyttere fra kort tid tilbake. En stor del av gårdene skiftet eiere for henimot 100 år siden. Ikke minst i 1860-70 åra var dette tilfelle. Foruten de jeg har nevnt før, kom brødrene Halvor og Knut Nersten fra Gauslå i Herefoss. Deres faster Marte Nersten, mor til Gunnar Nersten, kom fra Bjorvatn i samme herred. Aslak Nersten kom fra Vegusdal. Den eneste eldre familie var Knut Gjeruldsen Nerstens slekt. Men den hadde skilt seg med Nersten og bodde på Væding. Den siste i slekten var avdøde ordfører Johan Gj. Væding.

På Væding var det likedan som på Nersten. Jon Aresen fra Flateland i Vegusdal, Nils Væding, Olav Væding og Nils Lærstveit fra Froland. På Gjennestad kom Per Furholt fra Vegusdal og Thor Blakstad fra Froland. Derimot var Nils Thorsen av en gammel slekt på Gjennestad.

Den første undervisning i skolefag fikk jeg i seksårs alderen, da lærte jeg å lese. Det var på Væding for 67 år siden Inga Langevold holdt et kurs, der de minste barna skulle lære å lese, de noe større gutter skulle forbedre sine ferdigheter i skrivning og regning og de større jenter skulle ved siden herav lære litt håndarbeide. Det var i det hele en fortreffelig ordning. Da det ikke var så greit for lærerinnene alene å klare undervisningen for så forskjellige barn, fikk hun de større av jentene til å hjelpe seg. Derfor ble det ikke lærerinnen som lærte meg å lese, men det ble Benda Torgrimsen, Helle, som også gikk på kurset, som lærte meg skrivekunsten.

Vi små, som skulle lære å lese, fikk lekser som vi skulle lære heime. Da mor var svært opptatt ble det hushjelpen vår, Signe Lyngmyr, som intok Bendas plass. Jeg glemmer aldri hvor snill og tålmodig Signe var. Den gang hadde vi ikke slike greie abc’er som de har nå. Jeg strevet svært med de forferdelige bokstavene f og s. S’en var i min abc aldeles lik f’en synes jeg. Men da viste Signe Langemyr sine pedagogiske evner. «Skjønner du ikke Nils,» sa hun, «at f’en har en prikk på midten som s’en ikke har». Etter denne opplysning husket jeg forskjellen på f og s, og jeg har husket det til denne dag.

Året etter begynte jeg på den virkelige folkeskolen for frk. Thea Assæv eller Thea Ugland, som var den første lærerinne i Nersten krets. Hun var seinere i mange år lærerinne  ved Bråstad skole i Øyestad. Thea Ugland var en dyktig og usedvanlig grei lærerinne. Alle barna var glade i henne.

Etter skolen for frk. Ugland kom jeg til den egentlige Nersten skole der Maurits B. Løge var lærer.

Mauritz B. Løge var født på gården Løge i Time på Jæren den 28. mai 1840. Han gikk den veg som varden gang den naturlige for evnerike bondegutter, han utdannet seg for læreryrket. Fra 1861 til ut i 1862 var Løge «lærerlærling», som det den gang kaltes, ved Times faste skole hvor han tok eksamen i juli 1862. I 1869 etter at han hadde vært lærer i flere år i Nersten krets, deltok han i ett, «instruksjonskurs for legemsøvelser og våpenbruk» i Kristiansand. Før Løge reiste fra Jæren hadde han en kortere tid vært lærer i Time der han bl. a. som elever hadde Arne Garborg og den senere amtmann Sven Aarrestad.

Da Løge var 22 år ble han tilsatt som omgangsskolelærer i Øyestad. Først, fra 9. oktober 1862, i Nævisdal krets, senere, fra 1866, i Nersten krets. Han byttet stiling med Torkel Torvildsen som kjøpte eiendommen på Nævisdal. (Torkel Torvildsen  var født 4. august 1832, på Tveit i Treungen og døde på Nævisdal 3. mai 1899.)

Mauritz Løge sluttet som lærer 1. januar 1899. Han hadde da vært lærer i Øyestad i 37 år hvorav 33 år i Nersten krets. Løge kjøpte nokså tidlig en pen liten eiendom, Vavollen, på Helle i Øyestad. På eiendommen var ingen brukbare huser da han kjøpte den. Der sto bare en liten løe. Løge bygde tidsmessige og vakre huser, anla hage, holdt kyr og drev biavl. Han førte et gjestfritt hus, og hadde en kultivert og hyggelig heim. Han solgte eiendommen og flyttet i 1915 til sin sønn, hovedbokholder Børge Løge, i Arendal. Der døde han 27. november 1923, 83½ år gammel.

Dette er i korte trekk en del ytre omrids av Mauritz Løges liv. I de årene jeg har kjennskap til ham, fra slutten av 1880 åra, deltok han ikke meget i det offentlige liv, når jeg unntar at han var valgmann for venstre ved stortingsvalget. Det var under de sterkeste kampår i unionens historie, og Løge var sterkt politisk interessert. Ellers ofret han seg helt for lærergjerningen, for Nersten skole.

Og det er enkelte sider ved denne overmåte dyktige og på mange måter originale lærers virksomhet, jeg gjerne vil trekke fram her.

Skulle det være noe fag som Løge ikke mestret helt, måtte det være undervisningen i sang. Men ved hjelp av det merkelige instrument, salmodikon, med en streng, fikk han lært elevene å synge. Der var mange flinke i min tid til å synge, både gutter og jenter. En elev, som gikk før meg på Nersten skole, Thor Gjennestad, var sammen med Tellef Tykkris fra Øyestad skole framragende bassangere. De var i mange år medlemmer av Midttuns sangkor i Øyestad kirke og vakte alltid oppmerksomhet.

Skulle jeg nevne et fag som motstykke til sang, må det bli regning. I min barndom lærte vi meget hoderegning, iallfal på Nersten skole. I hoderegning var Løge fenomenal, jeg har aldri møtt hans like. Og senere i livet, når jeg i en fart skulle gjøre meg opp et skønn foreta en rask kalkyle, var jeg takknemlig for at jeg hadde lært hoderegning av Mauritz Løge. Og hans undervisning ellers i regning, og for de viderekomn elever i geometri, var like framragende. Det er meg den dag i dag ufattelig at han, med så mange elever og så forskjellige som de var i alder og evner, kunne klare undervisningen slik han gjorde. Det var faktisk intet dødpunkt. Ved undervisning i regning har det lett for å gå slik i folkeskolen at de dårligste elevene ikke får lært det de burde, de blir liggende etter.

Og de flinkeste får ikke lære så meget som de har forutsetninger for å lære. Storparten av klassen har lett for å bli presset sammen med på ett gjennomsnittsnivå, da dette er det letteste for læreren. (Dette er ikke ment som noen kritikk av lærerne i vår tid.) Jeg for min del lærte ikke mere praktisk regning på de skoler jeg senere gikk, enn jeg lærte på Nersten skole av Mauritz Løge.

Jeg vil videre nevne Løges undervisning i historie, geografi, norsk og skrivning. Jeg har den største respekt for de kunnskaper han maktet å lære oss i disse fag. Under timene i naturfag, som var et temmelig nytt fag den gang, benyttet han anledningen til å gjøre oss interessert i hagebruket. Det var første gang jeg hørte den kjente professor Schübelers navn nevne. Og jeg minnes den dag i dag hvor forbauset vi ble da Løge tok oss med i Kirkedalen med sine mange rumpetroll og padder og forklarte oss at de rumpetrollene ble til padder.

Som læreri lesning var Løge også fremragende. I dette fag brukte han til dels originale metoder. Utenom den vanlige leseboken hadde han oss bl. a. til å lese hele sagaen om Christian Lofthus. De som leste, måtte stå ved kateteret, sjøl satt han på en høy kontorstol, på en forhyning bak kateteret. Løge var sterkt historisk interessert.

Der var dengang seks lange pulter på Nersten skole, tre på jentesia og tre på guttesia. I tillegg hadde vi gutter på vår side også «dovenpulten» som vi måtte ned på når vi ikke kunne våre lekser. Denne innretningen slapp jentene. Under høytlesningen lot også Løge tre gutter og tre jenter styre lesningen fra hver sin pult. Det begynte med at den som satt øverst på pulten stillet seg foran og lot den nestøverste begynne å lese. Når lederen sa «stopp» begynte den neste. Og når alle på pulten hadde lest satte lederen seg nederst, og den neste ovenfra begynte  som leder. Det gjaldt å lese riktig, klart og høyt. Løge gikk rundt, hørte etter og kontrollerte lesningen. Hva «høyden» angikk tror jeg vi gutter var jentene overlegne, men neppe med hensyn til riktig og klar lesning. Disse lesetimer likt vi alle, og det var et mirakels å høre når vi duret i vei, tre gutter og tre jenter på en gang. Jeg har sant og si aldri hørt om slik høytlesning ved noen skoler ellers. Men så var Nersten skole ikke bare en god skole, det var også en stor skole i den rette betydning av ordet stor.

Vi hadde bare to frikvarter, men de var lange. Når der var skøyteis forsvant vi ned Kirkedalen eller innover skogen. Over Hesthagdammen, Kvibakkdammen, Kristiansdam. Engang fant Løge oss igjen helt inne på Hansmyr, hvor der var storartet å «skjeise». Men da sa Løge stopp, så langt fikk vi ikke lov til å gå. Ja, Nersten skole var mye til skole. – –

I de to siste åra før konfirmasjonen fikk elevene tilleggslekser i visse fag, særlig historie og religion. For mitt eget vedkommende minnes jeg at jeg engang skulle lære hele bjergpredikenen utenad i tre dage, ett kapitel til hver dag, og så lese alle tre kapitlene utenad den siste dagen. Jeg synes sjøl det var en stri lekse, det å klare kapitel 5, 6, 7 i Matteus evangeliet. Først mange år etterpå gikk Løges egentlige hensikt med denne leksen opp for meg. For i bjergprekenen, den største og beste tale som er holdt på jorda, står der bl. a.:

«Døm ikke for at I ikke skal dømmes», og «Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var.»

Personlig har jeg all grunn til å være min gamle lærer takknemlig, også utenom den undervisning jeg fikk ved Nersten skole. I barneårene lånte Løge meg eventytbøker, senere bøker som passet for en litt større gutt. Og da jeg i ungdomsåra, når jeg var heime på ferier fra videregående skoler, lånte han meg bøker av våre store diktere fra den gode boksamlingen sin. Løge var en stor beundrer av Arne Garborg, som rimelig var. De var jo begge fra Time sogn på Jæren. Og da Garborgs «Knudaheibrev» kom ut i 1904 sa Løge, at den boka av Garborg var som en bubel for ham. Jeg kan så godt forstå Løge her. Ved å lese det vidunderlige prosadikt som Knudaheibrev er, så han sitt barndoms og ungdoms Jæren slik Garborg så det fra Knudahei. Han så det stige opp som et Alveland der

«landet fyrst kan syns seg når sol gjeng ned!»

[Fra Agderposten 17. juni 1955] [En forkorta versjon var i Hilsen fra Øyestad 1983 på sidene 26-31]