Morfar Einar Jensen var født i 10. september 1906 på Refsnes i Øyestad som er min heimplass.

Einar hadde en tre år eldre bror, Jens (1903-1978) og to yngre søstre; Astrid (1909-1969) og Solveig (1911-1997). Foreldrene var Marie og Peder Jensen

Da Einar var 6 år gammel døde faren hans, og det var hardt for en liten gutt.

Født	10. september 1906	Refsnes, Øyestad, Aust-Agder
Døpt	7. oktober 1906	Bjorbekk kirke, Øyestad, Aust-Agder
Konfirmert	3. oktober 1920	Øyestad, Aust-Agder
Gift	30. oktober 1948	Øyestad kirke, Øyestad, Aust-Agder
Død	24. januar 1996	Øyestad, Aust-Agder
Gravlagt	31. januar 1996	Øyestad kirke, Øyestad, Aust-Agder

Tre etternavn – fire søsken

 

Fornavnet til folk, er relativt greit å forholde seg til. Fornavnet var Einar, punktum. Etternavnet derimot, ja her er morfar et godt eksempel på forvirringa som kunne råde. Morfar var født i 1906. Dermed var han nærmest voksen, da navneloven kom i 1923. På skolen hadde søskenflokken på fire; faktisk tre forskjellige etternavn, og samme foreldre.

Jens Refsnæs, etter plassen, Einar Pedersen, etter farsnavnet og søstrene Astrid og Solveig Jensen etter farens farsnavn.

Offisielt endte alle opp med Jensen på alle sammen. Refsnæs/Refsnes hang noe igjen på guttene. 

Storfiskeren – et langt liv ved elva

Morfar budde heile livet ved Nidelva. Han blei nesten 90 år. Nå tildags, fiskes det laks i elva, fangstene er ikke de heilt store. Da han var guttunge likte Einar å rykke gjedde. Det er en spessiell fiskemåte, der en har en trehukker på kraftig snøre, og prøver å få kroken under fisken, for så å rykke til, uten at gjedda har slukt kroken. Morfar fortalte at den sikreste måten å få laks på var å agne med ei god klyse med makk.

I sin ungdom og framover 1960-åra, var det godt med fisk i elva, Einar fikk mange laks. Han likte gjerne å bruke kasteboks, i stedet for stang. Boksen er liten, og praktisk å ta med seg, og fisken biter gjerne på. Rundt 1960 kunne kona sette over gryta, gi beskjed til sin mann, at nå måtte han ned og hente en laks, og det gikk som regel greit.

Kasteboks er effektiv, før kunne disse boksene bli kjøpt i butikk. Boksene var gjerne noe videre enn vanlige hermetikkbokser. Fals er det heller ikke, det gjør det lett å la sena løpe greit. Øverst er boksen noe videre, det stopper sena, fra å løpe oppover armen.

Mens tida gikk, og norske elver blei surere og surere, virka det som fisken forsvant i elva. Det var ikke vits å prøve å stang eller boks. Så en dag rundt 1986 var han nede med boksen likevel, og du store all verden, ei tryte kom på land. Sur nedbør blei det mindre av og tida gikk. Kalking i tilføringsvassdrag hjalp nok noe det og.

Fisket tok seg opp, og laksen kom tilbake. Nedre Nidelv Elveeierlag kunne selge fiskekort fra begynnelsen av 1990-åra.

I 1979 blei elva noe mer regulert og vi fikk en terskel ved Refsnes som ga elva et vannspeil og ei laksetrapp. Av naturen gikk laksen opp på den andre sida av elva, men det var mer praktisk å legge trappa på «vår» side.

26. februar 2007 begynte slutten for terskelen. Den blei sprengt i filler,og elva langt på vei ført tilbake til opprinnelig stand.

 

Tømmerfløter

Einars yrke var å fløte tømmer i Nidelva. Det var lange dager med blaute klær. Det viktigste redskapet var haken. Den beste haken lagde du av ei lang tynn gran med mange kvister på den ene sida, sa morfar. Mot slutten av 1960-åra gikk behovet for fløting ned. I 1968 fikk han sammen med andre fløtere medalje av arbeidsgiveren. Det var slutten for fløtinga i området.