En aldrende Øyestad-Mann skuer tilbake i Tiden

Et Blikk inn i Omgangsskoletiden, i Tiden da Fattigbarna blev bortauksjonert, da Landsguttene løp barbente til Byen, da bøndene fikk 2 Kroner Vendingen for Kullkjøring fra Froland til Arendal!

– «Ja, det er ei lang tid; men naa blir e gammel og syg. Kona er syg og e e syg. Den eineste trøst e har er piba. Ja, piba er god aa ha, enda det er smaatt med madlysten au. Og klein i beina, saa en faar sove for lide, – men e er i alle fall klar i haue».

– – –

Det er bankkasserer Thor Samuelsen i Øyestad Sparebank som uttrykte sig i omtrent slik, da en av Agderpostens medarbeidere besøkte den gamle hedersmann i anledning av at han – som før meddelt – ved nyttaar la penneskaftet ned og bankprotokollene sammen for godt, – efter 50 aars samvittighetsfullt og pliktopfyllende arbeide i bankens tjeneste. Saa tendte han piba og saa blev det en baade hyggelig og interessant passiar.

En bank i jevn Fremgang.

– Lang tid, ja. Men saa har det da vært utvikling og fremgang ogsaa, bemerket vi.

– Ja, det er ikke saa smaa forandringer i banken fra den gangen jeg begynte. Banken blev aapnet i 1860, og da jeg overtok den 1. januar 1888, skulde den ha lagt op 12,000 kr. Det hadde imidlertid vært noe ugreie, slik at det ikke var saa godt aa greie, enten banken eide noe eller ei. Senere er det gaatt jevnt og sikkert fremover, og nu har banken en formue paa noe over 100,000 kroner, enda vi tapte 17-18,000 kroner paa kraftverket. Ja, her kan De se, sier kassereren og rekker oss regnskapet for 1936.

Og regnskapet for Øyestad Sparebank er sandelig ikke noe daarlig papir: Forvaltningskapitalen er ca. 660,000 kroner, innskud i 1936 158,000, renter og diskonto 31,000 fondene 100,000.

– Der var vel adskillig harme blant innskyterne over tapet paa kraftverket?

– Aa nei da; det gjorde ikke noe. Tapet gikk helt og holdent av paa bankens egen formue uten tap for innskyterne.

– Har banken hatt nevneverdige tap ellers?

– Aldri før den nye gjeldsordningen kom for noen aar siden. Paa gjeldsordningen tapte vi 2-3000 kroner paa eiendommer, hvor pantet ikke var tilstrekkelig. Men det er ogsaa alt.

Sparebehovet var større før.

– Merkes det noen større forskjell i folks sparesans nu for tiden sammenlignet med gamle dager?

– Det som merkes mest er at folk ikke trenger aa laane saa meget som før. Det ser ut til at de fleste greier sig bedre. Selve sparebankinnskuddene er der ikke noen større forandringer paa – bortsette fra i krigstiden, selvsagt. Da fikk vi saa mange penger at vi næsten ikke visste hvor vi skulde gjøre av dem.

– Men saa kom nedgangstiden.

– Ja, og da gikk det jo straks ut et par hundre tusen av overfloden igjen.

Bankkasserer Samuelsen forteller videre at Øyestad Sparebank til aa begynne med holdt til i det gamle Bjorbekkhuset nær kirken, og nu i den senere tid har den som bekjent hatt kontor i kommunelokalet paa Norli. Men – og det er intervjuerens bemerkning – man kan heller ikke idag si at Øyestad Sparebank er særlig moderne utstyrt og administrert. Bankhvelvet staar ikke i banken, men hjemme hos bankkassereren, som hver bankdag maa frakte alle protokollene og hele pengebeholdningen med sig til kontoret! Det  er en strekning paa noen kilometers vei.

Vi lar imidlertid kassereren selv fortelle videre: Inntil 1908  var det bankdag bare 1 dag om uken, og siden den tid har vi hatt 2 bankdager. Men saa var heller ikke lønnen saa svær til aa begynne med. Jeg hadde 250 kroner aaret, og jeg holdt paa i hele 32 aar før jeg rakk 700 kroner! Ja, det var tider da en satte pris paa en liten lønn. Nu er den forresten ganske bra; 2000 kroner aaret er ikke saa daarlig paa landet, naar en har litt aa rusle med ved siden av.

– Det var vel ikke saa fett for mange heller i gamle dager?

– Lite var det aa tjene i min første tid og enda mindre var det i min fars tid. Jeg kan enda huske at min far kjørte kull fra Frolands verk til byen for 2 kr. Vendingen – en halv daler, som det het i den tiden. Og jeg husker at tømmerprisen var 5-6 kroner loaddet, mens den i krigstiden var oppe i 80-90 kroner paa stuven!

En Urimelighet!

Hr Samuelsen har ikke vært bare bankkasserer. Han er født paa Blakstad gaard i Froland, som nu drives av hans eldste sønn, og kom til Øyestad i 1882. Han kjøpte en gaard paa Gjennestad og drev den til 1893. Siden den tid har han drevet og bodd paa et mindre bruk paa Nersten.

Det faller oss derfor naturlig aa spørre hvad Samuelsen som gaardbruker synes om den sørgelige aktuelle melkestriden i Arendalsdistriktet.

– En maa inrømme, lyder svaret, at melkesentralen gjør meget til aa holde melkeprisen oppe, men det synes aa være urimelig at folk ikke skal faa lov til aa selge sine egne produkter uten aa komme i konflikt med andre autoriteter. Jeg liker ikke formynderskap i noen form, og det er i det hele tatt forstaaelig at sentralen skaper strid.

– Hvorledes ser De paa den politiske utviklingen i landet?

– Politikk har jeg alltid holdt mig utenfor. Jeg har aldri gaatt paa et politisk møte.

– Men De kan ha en vel begrunnet mening for det.

– Ja, og naar alt kommer til alt, saa har alle politiske partier sine feil. Ellers synes jeg kleint om at partiene er saa snare til aa klandre hverandre. Fra begynnelsen av var der utvilsomt meget berettiget i arbeidernes krav; arbeidsherrene var ofte noksaa stride. Men da arbeiderne først kom, saa blev det saa rent for voldsomt. Snart kan folk ikke foreta sig noen ting. Og hvorledes skulde det hele gaa uten kapitalister. Hvis en begynte aa dele, saa vilde en aldri bli ferdig med den delingen.

Rundt Peisen –

– Høiere levestandard i vaare dager?

– Ja, det er det. Men folk var liksom saa tilfreds i gamle dager. De var mere nøisomme og forstod aa greie sig allikevel. En bonde avlet næsten alt til husets bruk paa gaarden, og kona satte sig til med sin rokk og sine vev og laget klær som saa aa si aldri tok slutt. Og om kveldene satt hele familien rundt peisen. Der leste vi barn leksene vaare, der satt karene med sitt. Levemaaten var enkel, men god. – Ofte blev kjøttet stekt paa gloen, og kveldsmaten var gjerne nykokte poteter og saltduppe eller sur melk. Det var kanskje ikke noen fin rett, men det gikk og sandelig smakte det ogsaa. Og billig var det. Men forsøk aa by folk slike ting nu!

– Husker De byturene i gamle dager?

– Det var aldri tale om aa kjøpe mat og kaffe i byen i den tiden. Folk hadde niste med sig i lommen, og saa pleide de aa gaa paa gaten og tygge den haarde stompen. Det hendte nok at de gikk inn paa en kafe, men det maatte de liksom stjele sig til for at ikke kjenninger skulde se det. Det var nærmest en skam aa kjøpe mat og kaffe i byen. Og naar vi ungguttene skulde til byen, sprang vi gjerne barbent baade frem og tilbake. Mor vilde helst at vi skulde ha sko paa oss, men som regel gikk vi uten. Det var forresten svært fritt i byen i den tiden. – De solgte brennevin baade her og der.

– Men saa var der mere drikking ogsaa?

– Ja, nu er det jo en skam aa kjøre full paa veiene. I gamle dager var det ikke saa nøie.

Auksjon av Fattig-Barna!

– Og skolene er bedre.

– Ja, noe ganske annet. Selv gikk jeg paa omgangsskolen, og vi flyttet fra gaard til gaard og hadde 1 lærer, uansett hvor mange barn vi var. Og jeg maa tenke paa fattigvesenet. Tenke sig til, fattigbarna blev faktisk auksjonert bort. Hver høst var det en lisitasjonsdag, da barna blev bortsatt, og der stod folk og bød paa barna, omtrent som paa en vanlig auksjon. Selvsagt holdt man et øie med hvem barna blev bortsatt til, men slik foregikk det altsaa.

– – –

Vi prater videre og kommer frem til vaar egen tid igjen. Og da avisene kommer inn ad døren spør Samuelsen hvorledes det gaar med Agderposten!

– Jo, takk, Agderposten gaar bra.

– Ja, det er nok en utbredt avis – Samuelsen ler lunt og tenker øiensynlig paa det nye produktet som har sett dagens lys i Arendal.

– Men siden det nu er snakk om aviser, fortsetter vi, hvad kunde De lettest undvære enten avisene eller denne radioen De har her?

– Jeg tror nok at radioen fikk stryke først. Jeg kan ikke tenke mig uten aviser. Det er nok hyggelig med radio ogsaa og fordringene blir stadig større paa alle maater, men en kunde naa godt klare sig uten radioen da.

– Fra det ene til det annet: blir Væding gjenvalgt?

– Ja, naa faar vi se til uka. Men det kan vel komme til aa knipe. Det hele staar saann paa vippen, og det kan godt hende at bondepartiet gaar med sosialistene. De er ikke helt aa stole paa.

– – –

Bankkasserer Thor Samuelsen er 79 aar gammel og syk, som han selv sier. Ja, vi maa alle bøie oss for livets lov. Men baade han selv og alle som kjenner bankkasserer Samuelsen vet at han nu kan slaa protokollene sammen med god samvittighet, i forvissningen, om at han har gjort en livsgjerning og sin plikt i smaatt som i stort. Og nu naar hans livskveld lakker, er det ham sikkert ogsaa en tilfredsstillelse aa vite at hans arbeide skal fortsettes av hans yngste sønn, av den 21 aar gamle Gustav Samuelsen.