Dagen før 86-års-dagen til Gunerius, kom det et flott intervju med ham i Agderposten.

Tilbake til sida om Gunerius 

En gammel Øyestad-mann forteller.

Agderposten hilser på 86-åringen Gunerius Lindtveit.

Folk har godt av å se sig litt om i verden. De som har vært i Amerika en tid, får gjerne en annen iver over sig.

Nu har Lindtveit lagt årene inn efter et langt og virksom liv hjemme og ute. Men venstremann blir han så lenge han lever.

Ingen vet hvor haren hopper, heter det. Og en kan vel næsten legge til at den kanskje ikke alltid er så klar over det selv heller. Det var i hvert fall rene tilfeldigheter som gjorde at Agderpostens medarbeidere forleden dag svinget inn på tunet hos tidligere gårdbruker Gunerius Lindtveit i Øyestad. Og slik blev det en liten prat. Ikke nettop fordi hr. Lindtveit har fødselsdag imorgen fredag – 86 år – men snarere fordi det ofte kan være hyggelig og nyttig å lytte til hvad gode og gamle bygdefolk har å si. Med næsten 90 år på nakken har de sett og erfart en del gjennem et tidsrum overordentlig rik på omskiftelser og utvikling.

– Ja, er det ikke slik? Spør vi.

– Å jo så men, sier Lindtveit med eftertanke, idet han med skjelvende hånd setter kaffekoppen fra sig og ser bort på kona. Hun er næsten like gammel, 85 år. Jo, store fremskritt på forskjellige områder, fortsetter Lindtveit. Men det er ondt å se hvor urolig det fremdeles er ute i den store verden. Uenighet og krig. Hvor skal det ende! Og se her hjemme. Stadig streik og elendighet. Det var i hvert fall ikke i min tid. Selv har jeg så mangen dag arbeidet for en halv daler eller 2 kroner. Og det var vi alle godt fornøide med; det var ikke tale om annet. Nu får de både 10 og 15 kroner dagen og enda er de ikke fornøide.

Vel nærmest for å komme bort fra tankene på alle tidens skrøpeligheter bemerker Lindtveit: Nei, en røig må det til. Det blir å røige næsten heile daen nå. Det er slutt med å arbeide. Ikke akkurat fordi jeg er så gammel; nei, jeg er frisk og god enda. Men her i vinter var jeg så uheldig å få kollbrand i den ene foten, og så blev den satt av to ganger, sist helt oppe ved kneet. Det var ondt, og nu må jeg altså gå med krykke. Ja, noe leit skal vi vel ha alle. Men ellers gikk det jo bra. Det var Roscher som reddet mig forresten. En flink og hyggelig mann, den Roscher.

Vi leder samtalen inn på gamle dager igjen og Lindtveit forteller at han som ganske ung gutt i 5 år var snekker hos Wnnesland i Arendal. Så kjøpte han et stykke jord på Lindtveit, og der har jeg, fortsetter han, bygget op alle husene og et par ganger kjøpt til mere jord. Nu da jeg sluttet hadde jeg en besetning på 5 kuer og hest.

– Synes De at bøndene får en noenlunde rimelig betaling for sine varer nu?

– Det har jo lenge vært nokså kleint, men nu kan en ikke klage lenger. Og lasteprisene er nå svært gode. Men tilbake til mine unge dager. Det hendte at det blev litt rangt her hjemme den gangen, og som 30 åring tenkte jeg at det kunde være verd å søke lykken ute en tid. Så tok jeg kona og barna og reiste til Amerika. Jeg var det ialt i 13 år og jeg må si at jeg var heldig.

– Der var penger å tjene altså?

– For den som vilde, ja. Jeg drev snekkerarbeide i Broolyn, New Yersey og ellers hvor det høvde sig. Og det var jo billig å leve. Jeg tjente 3¼ daler om dagen og kosten kom bare på 4 daler om uken. Til sammenligning kan anføres at 2 av sønnene mine derover – begge store byggmestre – nu betaler sine arbeidere 8 daler om dagen. Ja, alle sønnene mine har vært over en tur.

– Og det har de ikke hatt noe ondt av?

– Nei, tvertimot. Folk har bare godt av å komme sig ut litt, og efter hvad jeg har sett får de gjerne en annen iver over sig, de karene som har vært i Amerika en tid. Det går ikke så langsomt med dem som med mange andre. Og når det er tale om Amerika, så husker jeg at amerikanerne var greie folk å ha med å gjøre på alle måter mens svnskene og irlenderne som regel var svært vanskelige. Så de en chanse til å bakke ut noen av arbeidskameratene, så gjorde de det uten skruppel. Det var bare ikke alltid det gikk slik, og det gikk i hvert fall ikke slik med mig.

– Og så kalte gamlelandet igjen?

– Ja, jeg måtte hjem igjen. Som smågutt og ungdom var jeg lidenskapelig jeger, og det lengtet jeg tilbake til. Jeg skulde gjerne se all den fuglen og de harene jeg har skutt i min tid. Og alle jeddene jeg har fanget.

– Jedder? Det er her da ikke lenger nu.

– Nei, men den gangen! Å, jeg tok jedder på op til 18 kilo. Det var i Grundekjenn.

– Hvorfor er det mindre vilt og mindre fisk nu enn før?

– Langt flere jeger og langt bedre våpen for viltets vedkommende. Og måkene har tatt fisken. Før så vi aldri en måke, men nå kommer de i svære flokker hvert år og de legger egg endog langt opover i landet. Og de tar tusenvis av fiskeyngel. Kirsebærtrærne ribber de også, og alt ialt er måkene en sand plage.

Vi skifter tema igjen og Lindtveit fortellerat han i sin tid drev adskillig med båtbygging ved siden av gårdsbruket; han har ikke tall på alle de småbåtene han har bygget. Herlofson, Spieler og Sunde var faste avtagere. Og senere har sønnene Karl Livoller og Knut Norheim, begge gårdbrukere på Lindtveit, fortsatt med båtbyggingen.

Gunerius Lindtveit har alltid vært stø venstremann. Og det kommer jeg til å bli så lenge jeg lever, sier han med eftertrykk.

– Venstre har altså ikke sviktet på noen måter?

– Nei, jeg er helt ut enig i de linjer partiet arbeider efter og det er min tro at det vildevære til lykke for landet om venstre fikk større makt og innflytelse igjen.

– Minnerike storpolitiske begivenheter?

– Ikke i farten, men la mig bare nevne at redaktør Svendsen var en av mine politiske venner. Det var en god mann. Venstre og forresten ikke dårlig tjent med folk som Stray heller. Det er au en god mann. Og kjerringa hans au. – Lindtveit titter ut på regnværet. Det er leit å få regn akkurat nå. Møe mad ude. Ja, ny måne om lørdag er aldri godt.

– – –

Efter mat og drikke takker vi for oss. En dram eller et glass øl sjenerer ikkje, sier Lindtveit. Det er måden om å gjøre. Jeg er ikke avholdsmann, men gildt er det å se at edrueligheten blant folk er gått veldig frem i den tiden jeg har levet. På det området er det skjedd store forandringer til det bedre.

 

[Agderposten, side 5, fredag 10. september 1937]