Morfar

Morfar Einar Jensen var født i 10. september 1906 på Refsnes i Øyestad som er min heimplass.

Einar hadde en tre år eldre eldre bror, Jens og to yngre søstre; Astrid og Solveig. Foreldrene var Marie og Peder Jensen

Da Einar var 6 år gammel døde faren hans, og det var hardt for en liten gutt.

Født

10. september 1906

Refsnes, Øyestad, Aust-Agder

Døpt

7. oktober 1906

Bjorbekk kirke, Øyestad, Aust-Agder

Konfirmert

3. oktober 1920

Øyestad, Aust-Agder

Gift

30. oktober 1948

Øyestad kirke, Øyestad, Aust-Agder

Død

24. januar 1996

Øyestad, Aust-Agder

Gravlagt

31. januar 1996

Øyestad kirke, Øyestad, Aust-Agder

Tre etternavn – fire søsken

Fornavnet til folk er relativt greit å forholde seg til. Fornavnet var Einar, punktum. Etternavnet derimot, ja her er morfar et godt eksempel på forvirringa som kunne råde. Morfar var født i 1906 og dermed var han nærmest voksen da navneloven kom i 1923. På skolen hadde søskenflokken på fire; faktisk tre forskjellige etternavn og samme foreldre.

Jens Refsnæs etter plassen, Einar Pedersen etter farsnavnet og søstrene Astrid og Solveig Jensen etter farens farsnavn.

Offisielt endte alle opp med Jensen på alle sammen. Men Refsnæs/Refsnes hang noe igjen på guttene.

Storfiskeren – et langt liv ved elva

Morfar budde heile livet ved Nidelva, han blei nesten 90 år. Nå tildags fiskes det laks i elva, fangstene er ikke de heilt store. Da han var guttunge likte Einar å rykke gjedde. Det er en spessiell fiskemåte der en har en trehukker på goddt snøre og prøver å få kroken under fisken for så å rykke til uten at gjedda har slukt kroken. Morfar fortalte at den sikreste måten å få laks på var å agne med ei god klyse med makk.

I sin ungdom og framover 1960-åra var det godt med fisk i elva og Einar fikk mange laks. Han likte gjerne å bruke kasteboks i stedet for stang. Boksen er liten og praktisk å ta med seg og fisken biter gjerne på. Rundt 1960 kunne kona sette over gryta og gi beskjed til sin mann at nå måtte han ned og hente en laks, og det gikk greit.

Kasteboks er effektiv, før kunne disse boksene bli kjøpt i butikk. Boksene var gjerne noe videre enn vanlige hermetikkbokser. Fals er det heller ikke, det gjør det lett å la sena løpe greit. Øverst er boksen noe videre, det stopper sena fra å løpe oppover armen.

Mens tida gikk og norske elver blei surere og surere virka det som fisken forsvant i elva. Det var ikke vits å prøve å stang eller boks. Så en dag rundti 1986 var han nede med boksen likevel, og du store all verden, ei tryte kom på land. Sur nedbør blei det mindre av og tida gikk. Kalking i tilføringsvassdrag hjalpnok noe det og.

Fisket tok seg opp og laksen kom tilbake. Nedre Nidelv Elveeierlag kunne selge fiskekort fra begynnelsen av 1990-åra.

I 1979 blei elva noe mer regulert og vi fikk en terskel ved Refsnes som ga elva et vannspeil og ei laksetrapp. Av naturen gikk laksen opp på den andre sida av elva, men det var mer praktisk å legge trappa på «vår» side.

26. februar 2007 begynte slutten for terskelen. Den blei sprengt i filler og elva langt på vei ført tilbake til opprinnelig stand.

Tømmerfløter

Einars yrke var å fløte tømmer i Nidelva. Det var lange dager med blaute klær. Det viktigste redskapet var haken. Den beste haken lagde du av ei lang tynn gran med mange kvister på den ene sida, sa morfar. Mot slutten av 1960-åra gikk behovet for fløting ned. I 1968 fikk han sammen med andre fløtere medalje av arbeidsgiveren. Det var slutten for fløtinga i området.